Las Vegas - Kreative spillere og andre

Da har store deler av bridgeeliten (og en haug med andre) beveget seg til Las Vegas, USA hvor US Summer Nationals vil pågå resten av måneden.

Fra vinter i New Zealand via tropevarme i Singapore og så en litt mismodig sommer (i Trøndelag) har undertegnede tatt turen til Vegas hvor det er 40 graders varme. Selvsagt for det meste innendørs regner jeg med å treffe en god del norske bridgespillere.

Det er en rekke forskjellige turneringer som kan spilles, og fredag til søndag pågår den første store turneringen, Von Zedwitz Life Master Pairs. Etter den starter hovedturneringen Spingold Teams.

På flyet over fra London møtte jeg en gammel kjenning, svenske Peter Fredin. Han har ganske nylig gitt ut en bok som kan anbefales. Den er ført i pennen av Jeppe Juhl og heter Master of Pshychology – Inside the remarkable mind of Peter Fredin. Da jeg ble bedt om å bidra til forhåndsomtalen av boken skrev jeg:

Peter Fredin’s remarkable bridge skills combined with an amazing creativity makes him great fun to play with, play against, and watch. And I admire his self-irony. When asked for a hand story, like I did just after he won the European Pairs (2009), he might come up with some crazy hand where he had a very unusual, still apparently sensible reasoning, that went completely wrong for a complete bottom. Such stories may explain how other Fredin-hands one watches or reads about could happen, hands where he did something spectacular, or even unthinkable, and succeeded. There is always some weird reason for it, whether it worked or went wrong! Peter Fredin is the most unpredictable and colourful player I have ever met. If any bridge player in the world deserves to be called “one of a kind”, it must be Peter Fredin. GeO Tislevoll (New Zealand/Norway)

Uforutsigbar herremann ved bridgebordet

Fredins spesialitet er det han ikke er redd for å spille på det han tror på selv om det kanskje er helt mot oddsen, og at han dummer seg loddrett ut når det er feil.

Det er andre spillere av denne typen i den ypperste verdenseliten som selvsagt spiller med oddsen for det meste, men noen ganger gjør veldig overraskende ting. En er Boye Brogeland som teknisk er omtrent perfekt, men også en spiller som tør gjøre uventede ting både i meldinger, spill og motspill. Boye ga også ut en bok for en stund siden sammen med engelske David Bird. Den boken er også morsom og interessant lesing; «Bridge at the Edge».

Tittelen forteller mye

Boye, på samme måte som Fredin elsker å bevege seg på grensen av det trygge i en stadig jakt etter gode spill. Noen ganger blir det lang nese, men mye oftere blir det fantastiske spill som svært få er i nærheten av.

Å se slike spillere, eller lese om dem er morsomt, og det er ikke sjelden imponerende. Aldri kjedelig! Jeg vil likevel komme med en litt advarende pekefinger, for det er ganske sikkert at de aller fleste spillere ikke bør forsøke å kopiere denne typen spillestil. Det er for krevende, og det forutsetter et eksepsjonelt talent. Dessuten er det veldig krevende for makkeren!

Espen Lindqvist og tidligere Erik «Silla» Sælensminde er perfekte makkere for Boye. De greier å henge med i svingene, og da blir produktet et av verdens beste par.

Peter Fredins nevnte selvironi kom klart til syne da jeg like etter EM for par i 2009, spillet jeg nevnte i den der forhåndsomtalen, fikk en historie fra han. Fredin hadde nettopp vunnet par-EM sammen med Bjørn Fallenius. Som «arbeidende» bridgejournalist på banketten spurte jeg:

«Har du et fint spill eller to til meg, Peter?»

Peter: Nja, nei…det var mye dårlig, men motparten var heldigvis dårligere, men her er ett som kanskje er litt morsomt».

Og så ga han meg denne hånden han selv hadde som syd, øst giver og alle i sonen:


Motstanderen til høyre åpnet med 1 kløver som var Presisjon, minst 16 poeng. Fredin sa 1 spar, noen ville kanskje sperret (?), men ingenting spektakulært så langt. Vest doblet og viste 5-8 poeng, og Fredins makker på nords plass redoblet. Deres avtale var at redoblingen viste en topphonnør, ofte dobbelton, for med tre eller flere støttes som regel på et eller annet trinn. Redobling er i prinsippet hjelp med utspillet hvis syd må spille ut mot kontrakt spilt av øst.

Den sterke hånden (øst) meldte nå 2 ruter. Hva tror du Fredin gjorde nå?

Joda, du har kanskje gjettet det når du får det presentert slik. Hvis vi har syv sparstikk som er sannsynlig, og du har selv ruter ess, så er det mange veldig mange stikk her? Det står neppe i 4 spar, men 3 grand kan godt være nedlegg? Makker behøver bare ett stikk til deg utenom den sparkongen du vet om. Motparten ser ikke så ivrige ut med hensyn til hjerterfargen, så den er antagelig ufarlig, og det kommer mest sannsynlig ruter ut.

Fredin var ikke i tvil: 3 grand!

Utgang meldt etter at motparten har vist at de har mer enn halvparten av honnørpoengene. Men det er ikke HP som teller til syvende og sist, det er antall stikk, og Fredin så klart for seg at han og makkeren hadde ni stikk! Fallenius fortalte at over 2 ruter tok det kun ett sekund eller to før Fredin hadde sagt 3 grand.

Hvordan det gikk, og hva hadde Fallenius?

Joda, Fallenius hadde fem små hjerter, så den fargen var ingen trussel. Og han hadde det ene stikket i utenom spar konge som Fredin håpet på, kløver ess!

Så det var syv sparstikk og to ess?

Det var bare en hake ved dette eventyrprosjektet, Fallenius hadde spar konge singel!

Det kom ruter ut og esset – inntaket til sparfargen – ble revet bort med det samme. Eneste sjanse med kongen singel mot A-Q-10 syvende i spar var at knekten satt dobbel. Fredin spilte spar ess som tok med seg kongen, så spar dame. Om knekten hadde falt ville det vært ni stikk i 3 grand og en spektakulær score etter sterk kunstig kløveråpning fra motparten, men spar knekt satt altså tredje. Dermed fikk svensken tre sparstikk og for de to essene, mer kunne han ikke få, altså fire sonebet i et spill hvor begge sider kun kan vinne delkontrakt. Den reneste bunnen i hele EM var et faktum, men noen timer senere var Fredin europamester.