Lekker sluttposisjon

Dette spillet handler om en normal utgang siden N/S har 25 HP til sammen, men en svært marginal utgang som såvidt kan vinnes om motspillet er ganske normalt.

Det er ikke mer enn akkurat for utgang her, men det hjelper litt på at vest spiller ut en liten hjerter til nieren og syds knekt. Hvis kløveren hadde vært maks heldig fordelt ville det nå vært ni stikk. Og det er også tre ruterstikk på en måte, men kun ett inntak hos nord, så det går ikke å få tatt to ruterfinesser. 

Inne på hjerter knekt i første stikk tas kløverfinessen, liten til knekten, eller kanskje med esset først også liten til knekten. Øst kommer inn på kløver dame og spiller hjerter til syds ess. Kløveren testes og sitter i alle fall pent, så det blir tre kløverstikk. Den fjerde kløveren tas. Begge motspillerne kaster en ruter. Nå tas ruterfinssen som holder, og dette er igjen:

Nå kan spillefører satse på at ruter konge sitter igjen singel, men det er helt usannsynlig. Syd må for å vinne spille spar. Da går det bra hvis syd danner seg riktig bilde av hvordan det sitter.

La oss si vest stikker opp med spar ess og spiller mer spar. Øst får for spar 10, men så må enten spiller ruter slikt at den andre finessen kan tas (og det blir 0+3+3+3=9 stikk), eller spille spar konge og mer spar slik at damen gir det niende stikket.

La os i stedet si vest stikker opp med spar ess og spiller hjerter. I det stikket er øst ferdig, offer for en skvis (skvisinnspill). Forsvaret har fått to stikk. Øst har igjen tre spar og to ruter og må kaste en spar om ikke spillefører skal få sjansen til å toppe ut ruter konge. Med 2-2 i spar og ruter hos øst stikker syd med sin siste hjerterhonnør og spiller spar. Øst kommer inn, kan ta ett stikk til i spar, men må så må han spille ruter til syds saks. Det blir ni stikk med tre i hver av fargene hjerter, ruter og kløver da også.

Endelig, la oss si vest legger liten spar idet det spilles spar fra syd i diagramsituasjonen. Åtteren legges fra nord, og øst vinner med tieren. Han kan ikke spille ruter, det gir tre ruterstikk total til spillefører og ni i alt. Så øst må spille spar til vest sitt ess. Vest kan ikke spille ruter heller, og må nå spille hjerter. En lignende skvis-innspillsituasjon oppstår. Nå har forsvaret allerede tatt tre stikk. Idet vest frir seg med hjerter har øst K-J i spar og K-x i ruter. Han må kaste ett kort, og det blir spar knekt og ikke syd skal få to ruterstikk ved å legge ned esset. Syd vinner og spiller inn øst på den nå single spar kongen, og det er forsvarets fjerde stikk. Også da blir det ruter til saks til slutt, ni stikk.

 

 

Til lags åt alle kan ingen gjera - et hjertersukk

Dette innlegget er ikke en invitt til debatt. Det er kun et slags hjertesukk om hvordan debatten rundt NBF sin plan for årets festival har blitt i flere onlinetråder. Her blir det ikke særlig med argumenter om årets bridgefestival bør være sånn eller slik, eller om eventuelle negative/positive effekter av restriksjonene. Dette er mer betraktninger sett fra langt hold, og kanskje en oppfordring om at den norske bridgefamilien står samlet og prøver å være positive til det som skjer og vil skje i det som fortsatt er et «annerledes-år». Selv om denne bloggen er på NBF sin side handler alt i dette innlegget om undertegnedes personlige betraktninger.

Hvis du allerede nå begynner å synes dette innlegget virker uinteressant og for mye synsing, føleri og lite tydelige argumenter, ikke les videre. Det blir ingen diskusjon her. Så lenge denne bloggen skrives av meg er kommentarfeltet for klagenemda og andre (som er velkomne til kontakte meg på annen måte også), og i hovedsak for å diskutere bridgen som er beskrevet. (Skulle du likevel ha behov for å si noe til meg, eller kanskje kritisere dette innlegget, ta gjerne kontakt med meg personlig) 

Covid har ført til at ting blir annerledes. Også når det gjelder bridge er alt annerledes. I 1,5 år har det mange steder ikke vært «vanlig» bridge slik vi har vært vant med. Online bridge har vært et for mange velkomment substitutt, men flertallet ønsker seg tilbake slik det var, bridge face-to-face, møte venner og oppleve det fine sosiale med å være på turnering eller festival.

Norge har lyktes bedre enn mange andre land når det gjelder Covid, og selv om det har vært lock-downs og masse restriksjoner osv. har det en del av denne merkelige perioden vi har lagt bak oss vært mulig å spille bridge face-to-face også.

New Zealand hvor jeg bor er også i en bra posisjon når det gjelder covid, men også ganske strengt i perioder selv om det omtrent ikke finnes Covid her. I 2020 ble vår festival (NZ Congress) kansellert. I år vil den bli arrangert om ikke noe uforutsett skjer. I perioder ble andre store turneringer til stor skuffelse kansellert, men nå har det vært et halvår hvor bridgen har fungert tilnærmet normalt. Og det viser seg at «ordentlig» bridge er det flertallet vil ha, og ikke særlig overraskende har det vært rekordstor påmelding til turneringene. Det samme gjelder nok i Norge også. Interessen for den kommende norske bridgefestivalen virker å være enormt stor.

Men Covid og restriksjoner er ikke over. NBF har derfor vært nødt til å lage et opplegg under vanskelige forhold for store arrangement, med begrensninger. Men bridgeforbundets vilje til å få til festuken for bridgefolket har vært stor, og tydelig. Det er jeg sikker på at alle er glade for.

Å lage et opplegg for store arrangement med de begrensinger som må følges kan neppe være enkelt. Det må bli vanskelige prioriteringer, og det fører til at Ivar Aasens «Til lags åt alle kan ingen gjera» blir veldig relevant.

Hvordan bridgefestivalen er planlagt skapte en debatt som slik jeg ser det utviklet seg litt ubehagelig å følge.

Debatt er i utgangspunktet fint, og nødvendig. NBF bør tåle både ris og ros, og det tror jeg de gjør. Det er bare det at når debatter foregår online så har det en tendens til å ta av. Mange debattanter blir emosjonelle og sporer helt eller delvis av. Det blir personlig. Det kan bli stygt. Debatten rundt årets bridgefestivals form har vel ikke vært helt fryktelig, ikke så stygg som mange andre debatter online, særlig de som handler om politikk.

Jeg har for lenge siden gitt opp å følge med på alt folk lirer av seg, og i alle fall ikke deltatt i slike online-kranglinger, for det er det det ofte utvikler seg til - krangling. En ser til vanlig oppegående mennesker slenger ut av seg sylfrekke kommentarer, og ikke sjelden veldig negative personkarakteristikker av meningsmotstandere osv. Sakens kjerne forsvinner gjerne i alt grumset. En ser kommentarer som «du har ikke mye mellom ørene» og enda verre ting. Det er ikke debatt. Det er sjikane. Debattantene forvandles til nett-troll.

Så galt har det vel ikke vært i den debatten om bridgefestivalen, men det begynte å ligne litt på andre stygge debatter.

«Det må være lov så si meningen sin», er et vanlig argument. Det er jeg enig i hvis man holder seg til sak. For meg er retten til å si hva man mener hellig, selv om, eller kanskje nettopp hvis man er uenig med flertallet. Den retten er noe jeg alltid har satt høyt siden jeg som ung gutt begynte å tenke på litt annet enn bridge og fotball. Ibsens Dr. Stockman (fra En folkefiende) ble et idol for meg. «Sterkest er den som står alene» og alt det der. Å være modig nok til å si meningen sin selv om de fleste andre mener noe annet er bra! Å være konform, være automatisk enig med de fleste andre uten å tenke selv er ikke bra, og i større sammenheng kan konformitet til og med være farlig. En favorittscene fra film er da Brian i Life of Brian taler til folkemengden som forfulgte han i troen på at han var Messias. Brian må etter hvert tale til følgerne sine og sier «dere er alle individualister». Folkemengden svarer konformt, i kor: «Vi er alle individualister». Kun en mann rekker hånden i været og sier «ikke jeg».

Det er lov å si hva man mener selv om alle eller de fleste andre er uenige. Men ytringsfrihet betyr ikke at man alltid MÅ si noe om alt! Dessuten er det mange måter å si ting på, og der skjærer det seg ofte, særlig online. Mange som slenger ut kommentarer om dette og hint hver dag ser ikke ut til å forstå det. Retten til å si sin mening bør ha noen begrensinger, spesielt når det gjelder form. Man må holde seg til saken!

Når det ytres noe i en diskusjon eller samtale så er det alltid «messenger» og «receiver». Litt sånn smertelig vet jeg endel om det. Som bridgeskribent som av og til skriver så blekket skvetter skjer det av og til at på farta blir setninger klønete, og kanskje om noe som ikke har direkte å gjøre med bridgen som beskrives. Slikt kan til og med såre noen selv om det på ingen måte var ment sånn som det ble oppfattet. Noen ganger har jeg fått passet mitt påskrevet. Det skjedde for eksempel nylig. Ofte er det messenger/receiver mekanismene som er i aksjon, men heldigvis, med litt godvilje fra alle parter kan som regel det hele oppklares.

Sånn mis-match mellom sender og mottaker forkommer ofte i diskusjoner online, og da kan kommentarfelt og debatter bli riktig stygge. Det er ganske vanlig å ikke være klar over at det som blir ytret ikke alltid blir oppfattet akkurat slik som det var ment. Da blir det krøll. Det glemmes fort at det som postes kanskje ikke kommer ut sånn som det var inne i ens eget hode. Så kommer det gjerne et litt bitende svar, og så kaster den andre seg over tastaturet og slenger noe tilbake mot det igjen. Det blir en ond spiral, stygt, usunnt og lite konstruktivt.

Bridgen er som en stor familie. Å spille bridge gjør at man får mange ulike slags venner. Det er noe av det fineste med bridgen. Erlend Skjetne beskrev det på en god måte i en bok han ga ut nylig, hvor hovedrolleinnhaveren var bridgespiller, dette om at i bridgen kan bankdirektøren kan bli venn med bomsen. En får alle slags venner ved å spille bridge, ulike personligheter og fra ulike sosiale lag. Bridgen er nesten som et klasseløst samfunn. Og det er supert! Det er derfor det smerter litt å se at bridgespillere går i strupen på hverandre i en debatt som for så vidt har sin berettigelse, men egentlig er om noe som er bra for de som utøver hobbyen vår.

Mange av disse kranglefantene er bridgespillere jeg kjenner godt, mine venner, og folk som jeg trodde var venner med hverandre. I noen tilfeller også i denne debatten om bridgefestivalen blir det til munnhuggeri, personkarakteristikker og nærmest sjikane. Deprimerende lesing for meg i alle fall. I ett tilfelle var to personer som jeg begge regner som mine venner fullstendig i klinsj. En klok kommentar som stoppet det smått pinlige munnhuggeriet var: «på tide å roe ned nå – begge to» Det har blitt slik nå til dags at mye måles i «likes» på internettet. Det er kanskje ikke så tilfeldig at den kommentaren var blant kommentarene som fikk flest «likes» i den tråden…

Alt jeg sier her betyr ikke at jeg mangler forståelse for at det er ulike synspunkt om hvordan bridgefestivalen bør være i, skal vi si dette «hvileåret». Det eneste alle må være enige i og akseptere er at årets festival må bli annerledes. Jeg skal ikke gå særlig inn på de forskjellige argumentene og har heller ikke fulgt hele debatten som oppstod forleden. Men jeg så at det var noen innlegg i starten hvor det ble stilt spørsmål som har sin berettigelse. For eksempel virker det naturlig å spørre om det er riktig at NM turneringene beholder sin status når det er begrensninger i hvem som får delta, og fjorårets vinnere kanskje ikke engang får sjansen til å forsvare titlene sine. Kanskje kunne statusen «NM» vært endret. Hvis det er riktig som noen hevder at det er argumentert med at NM-turneringen på festivalen uansett ikke har så høy status som andre NM så er det kanskje litt uheldig. Det er riktig at NM for par, NM for klubblag og Seriemesterskapet er de mesterskapene som har høyest status i norsk bridge. Men NM turneringene på festivalen har status som NM de også med titler og medaljer. Å la de turneringene beholde NM-statusen fordi de uansett ikke har så høy status vil kunne gjøre at de turneringen blir enda mindre prestisjefulle.

Hvor mye betyr egentlig det kan man spørre.

Lite synes jeg, for det er uansett et «hvileår». Det må være lov å håpe at det allerede i 2022 blir muligheter for å avholde bridgefestival på vanlig måte, uten restriksjoner.

Jeg ville likt å se at de som er mest negative i denne debatten kan se litt mer stort på det. Se fremover, og ta det positive i at det vil bli mulig å møtes for å spille bridge, møte venner og oppleve festivalfeelingen igjen! En av mine beste norske bridgevenner var på tråden forleden. Han sa: «Jeg vet ikke hva jeg får spille, men gleder meg kjempemasse til festivalen uansett».

Heldigvis er det trolig mange som føler det samme som han. Derfor håper jeg så mange som mulig kan være positive og glade for det de får denne gangen, en litt annerledes bridgefestival. Jeg synes NBF gjør et godt og ærlig forsøk på å få til noe til glede for bridgefolket. Vær glad for det. 

Lykke til på Lillehammer!