Et innlegg fra bloggen GeOs blogg GeOs blogg

"KAINN ITJ STOL PÅ NÅN"

Her er en historie fra gamle dager i Trondheimsbridgen, og spillet er en oppfølger av et innlegg her i bloggen forleden hvor det handlet om å stole på motspillernes signaler, eller ikke.

Overskriften “Kainn itj stol på nån» (for ikke så dialektsterke søringer, det betyr: kan ikke stole på noen) handler i denne omgang ikke om mistenksomhet, juks og fanteri i forbindelse med online bridge - ubehagelige faktorer i dagens bridge. Nei, sitatet er fra en av mine beste mentorer fra 70-tallet, Martin Moxnes. Han var en klassespiller som kunne «all the tricks in the book», og hadde det ikke vært for en del personlige problemer ville han trolig vært fast inventar på det norske landslaget selv om det var mange veldig gode bridgespillere i Norge også på den tiden.

Vi unge bridgespillerne pratet bridge med Martin og de andre erfarne bridgespillerne i Trondheim omtrent daglig. En gang da jeg spurte Martin om hvor mye man bør stole på fordelingssignalene motparten gir sa han at de behøver jo ikke fortelle sannheten, det er helt lovlig å legge feil fordeling!

“Kainn itj stol på nån».

Mye senere, men fortsatt i forrige århundre og trolig sent på 80-tallet kom den setningen som kastet på meg etter et spill hvor en kamerat (og ofte lagkamerat), Øyvind Ludvigsen som bodde i Trondheim på den tiden var motspiller. Han spilte antagelig med Ragnar Baardsgaard, og jeg var i 3NT som syd uten at Ø/V hadde meldt noe:

De brukte norske fordelingsutspill. Spar 5 kom ut mot 3NT etter meldingene 1NT-3NT. Øst la på damen, og rutinemessig lasjerte jeg to ganger og vant med spar ess i tredje runde. De første stikkene gikk altså slik: spar 5 ut til damen, nieren fra syd, liten spar tilbake til tieren og knekten hos vest, så spar 4 til esset mens øst fulgte farge

Hvordan tror du sparfargen er fordelt?

Vest har vist fire hvis han har fulgt deres motspillsavtale. Det er klart at øst kan ha tre spar og utspilleren fem spar selv om vest med norsk fordelingsutspill har vist fire siden han ikke spilte ut den minste sparen (fireren) som han jo normalt ville gjort ifølge «norske» med femkorts farge. Det er jo lov å vise feil fordeling, men da det kan lure makkeren like mye som det lurer spillefører er det ikke så vanlig å «fake» lengden i utspillet.

Ok, opptelling av stikk:

Det er i tillegg til spar ess fem kløverstikk og ruter ess, syv sikre. Det er mulig vinne to-tre ekstra ruterstikk hvis vest har ruter konge. Det er også mulig å vinne to hjerterstikk ved å presse ut esset, og det er ufarlig hvis sparfargen sitter 4-4, de har jo i så fall kun ett godspilt stikk der og i så fall totalt kun fire motspillstikk.

Så hva spiller du, hjerter eller ruter?

Å spille hjerter har den fordelen at om øst har hjerter ess har han ikke flere spar om vests utspill var «fake», dvs. fra femkorts spar. Men hvis vest har hjerter ess og mot formodning fem spar stikker han og tar to sparstikk – en bet.

Å ta ruterfinessen gir bet om øst har ruter konge og spar sitter som du tror,  4-4. De vinner i alt tre sparstikk, ett stikk for ruter konge og ett i hjerter. I så fall er å ta ruterfinessen å spille bort kontrakten.

Jeg tok noen kløverstikk, og vest kastet ruter og hjerter. Øst hadde heller ingen problemer og kastet røde kort. Styrke og svakhet kan man i alle fall ikke stole på i en sånn situasjon, gode motspillere vet godt hva dette spillet handler om nå.

På et tidspunkt måtte det velges om de nødvendige stikkene skulle fås i ruter eller hjerter. På grunn av overskriften og innledningen har du sikkert gjettet hva jeg gjorde. Jeg stolte på Øyvinds fordelingsutspill (og har aldri tilgitt han ) og trodde han hadde fire spar da jeg spilte det som så ut til å være tryggest - hjerter - som etablerer to stikk til og ni i alt uten noen risiko hvis sparen sitter 4-4. Det ble lang nese:

Vest stakk med hjerter ess og siden han hadde fintet meg ut med det "falske" fordelingsutspillet fikk han to sparstikk til - en bet. Og selvsagt satt ruter konge i saks, så det ville blitt ti enkle stikk via ruterfinessen.

Jeg spurte Øyvind hvorfor han spilte ut «fjerde høyeste» (og dermed «viste» fem når han senere spilte en mindre spar) når de bruker norske fordelingsutspill. Han svarte som rett og riktig er: «Jeg hadde så mange honnørpoeng at det var nesten umulig at makker ville han noe særlig i dette motspillet å gjøre, så hvorfor fortelle om sparlengden når det er kun spillefører som har nytte av den informasjonen?»

Amen.

(PS: For ordens skyld en liten advarsel. Selv om slike finter er morsomme når de lykkes, er det nok for de fleste ikke særlig lurt å være for kreativ med slikt, spesielt når det gjelder det første kortet, utspillskortet. Hvis det "lyver" kan det like gjerne forvirre makker som spillefører, og om det skjer og makker tråkker feil kan det spre usikkerhet i senere spill også. Men som nevnt er det noen spill du vet ganske sikkert at makker ikke vil være i bildet i motspillet, og da står man mer fritt til å gjøre litt uventede ting)  

Kommentarer

Logg inn for å skrive kommentarer.