Det har nå gått et drøyt døgn siden de siste kortene ble lagt i EM for nasjonslag 2016 i Budapest. Inntrykkene begynner å synke inn. Sakte, men sikkert.

Ingen av de norske lagene klarte å kvalifisere seg for neste års VM. Det er de harde fakta.

Selv om vi kan synes vi var ganske nære både i åpen klasse og dameklassen, var prestasjonene som ble levert akkurat ikke gode nok.

Det har vi lov å være skuffet over. En liten stund.

I bridge er det alltid slik at den neste turneringa er den aller viktigste, enten det er snakk om en klubbkveld, et NM eller et EM. Så vi må se framover!

Jobben mot å bli enda litt bedre starter allerede i morgen. De fleste av landslagsspillerne skal delta i Norsk Bridgefestival om en drøy måned. Da er det NM-medaljer som gjelder.

Boye Brogeland – Espen Lindqvist og Erik Berg – Steffen Fredrik Simonsen skal dessuten delta i Summer Nationals (det åpne amerikanske sommermesterskapet) i Washington. Dette mesterskapet starter 21.juli. I disse mesterskapene får spillerne møte god internasjonal motstand som gir verdifull erfaring på veien mot framtidige landslagsoppdrag.

De fleste fra den norske EM-delegasjonen er nå på god vei hjemover. Jeg har ikke returbillett før i morgen formiddag.

Nå skal jeg ta en tur ut i den ungarske hovedstadens gater for å se om de fotballglade/-gale får noe å juble for i kveld. Ungarn spiller nemlig åttendedelsfinale i EM mot Belgia. De er underdogs og ligger under 0-1 allerede før jeg har rukket å komme meg ut.

Kanskje kan de komme tilbake og utligne. I så fall er det kollektive jubelropet som kommer til å oppstå i Budapest ikke verdt å gå glipp av.

Så håper jeg at også Norges bridgelandslag utligner det lille forspranget noen av de andre nasjonene har innen neste EM, som for øvrig spilles nettopp i nevnte Belgia. Der bør målet være å kvalifisere seg til VM.

På veien dit får vi en pekepinn på hvor vi står i neste års nordiske mesterskap.

Jeg kommer til å følge med på de norske landslagsspillerne også i fortsettelsen. Forhåpentligvis får jeg muligheten til å være tilstede i Oostende. Det har nemlig gitt mersmak å følge et mesterskap som dette på nært hold.

Det har vært spilt 592 spill i løpet av de siste ti dagene, og det er klart at det har dukket opp mange interessante spill i ulike kategorier.

I løpet av den kommende uka kommer jeg til å legge ut noen flere spill på EM-bloggen som jeg håper dere får glede av å lese om. Følg med!

Kanskje har du sett et interessant spill i løpet av mesterskapet som du ønsker å dele med de andre som leser bloggen? Send i så fall gjerne en e-post til kristian.ellingsen@hotmail.com .

Da det var et spill igjen av Norges siste kamp i EM lå laget under med to IMP mot Monaco etter en velspilt kamp. Norge var på det tidspunktet nummer syv og lå dermed an til å kapre den siste VM-plassen.

Selv om jeg var BBO-operatør i kampen mellom Ungarn og Hellas fulgte jeg samtidig spent med på Norges kamp på min egen datamaskin.

Det var tett som hagl på resultatlista og en eneste sving i et av oppgjørene med involverte lag kunne snu om på hele bildet i kampen om de to siste VM-plassene. Jeg håpet i mitt stille sinn at siste spillet var flatt og kjedelig og med få IMP i omsetning. Kunne ikke bare sluttresultatet bli akkurat slik lista så ut på det tidspunktet? Da ville Norge være klare for Bermuda Bowl før første gang på åtte år.

Jeg fikk så til de grader ikke ønsket oppfylt. Siste spillet var alt annet enn flatt. Det så derimot ut som det var et spill som hadde potensial for stor sving.

I lukket rom kom Helness og Helgemo i 6 hjerter. I denne kontrakten ble det 12 stikk fordi syd måtte få et trumfstikk.

I åpent rom sperret Multon og Martens enda mer aggressivt enn Berg – Simonsen gjorde.

Det innebar at Brogeland måtte gjette om det sto storeslem eller ikke med ganske begrenset informasjon om makkers kort. Han valgte å gå for gull, men det ble ikke riktig da hjerteren satt såpass surt.

Lindqvists dobling er advarsel mot å melde videre. Likevel ser Brogeland at det ikke skal mye til for at det står storeslem. Hjerter konge og trekorts ruter hos makker kan være nok.

Da Monaco spilte hjem 6 hjerter i sonen (1430), mens Norge gikk to beit (200) ble det hele 17 IMP til Monaco i mesterskapets siste spill.

Det innebar at Monaco vant kampen med 18 IMP, noe som tilsvarer 14,6 – 5,4 i vinnerpoeng. Norge falt dermed til niendeplass og mistet VM-billetten.

Brogeland uttalte selv etter kampen at en medvirkende årsak til at han valgte å ta sjansen på storeslem var at han trodde Norge trengte et godt resultat på det siste spillet. Det hadde han rett i.

Da Martens og Multon fant stampen i 6 spar hadde Norge allerede tapt spillet stort uansett hva Brogeland hadde gjort.

Uavgjort spill hadde ikke vært nok for Norge. Det hadde likevel manglet et par vinnerpoeng. Det hadde sammenheng med at både Italia og Bulgaria fikk stor svinger inn og klatret, samtidig som Norge mistet nesten fire vinnerpoeng og falt tilbake.

Hadde bare sistespillet vært flatere hadde det kanskje ikke blitt svinger hverken i Norges kamp eller i kampene til Bulgaria og Italia, og Norge ville gått til VM.

Samtidig er det jo ikke flate spill vi bridgespillere trakter etter. Det som virkelig gir godfølelsen er jo når vi behersker de store spillene som følge av gode valg og vurderinger i meldingsforløp og spilleføring eller motspill.

Og selv om det er brutalt å miste VM-billetten i mesterskapets siste spill, både for spillerne selv og oss som følger laget tett, er jo dessuten denne typen spill mer publikumsvennlige enn de der det går pass rundt.