"Heldig???!!!???"
"Var virkelig DET det eneste superlativet bridgepressen kunne presse frem etter en sådan idrettsbragd?"
Den uheldige engerdøl bar sitt økenavn med rette; noe han aldri hadde vært var heldig. Men GOD, javisst, det kunne han gå med på. Han var dyktig, og god. Ikke heldig.
Laget hans i den lokale klubben hadde på uforklarlig vis dratt seg til 5. runde i cupen. Av alle som var overrasket over dette var kanskje vår venn den mest overraskede. Han kunne alltids dra makkeren sin til en seier i et nogenlunde par-felt, det var jo bare én av ham. Men i en lagturnering måtte han spille for fire tilsammen; det føltes noen ganger slik, og det var ikke bare-bare. Det måtte egentlig en spiller av hans kaliber til for å kunne utrette slike mirakler.
I 5. runde av cupen var det selvfølgelig bare formidabel motstand å møte, og opp av hatten hadde de blitt trukket et premiert lag fra hovedstaden. Krumtappen på laget hadde sågar flere ferske NM-titler hengende i beltet, og kom fra en bridge-familie som hadde verdensmesterskapstitler stående i premieskapet. Alt var duket for slakt.
Men så var det dette med "Cup er cup" da. Og kanskje hadde disse nål-beslåtte herremennene fra asfaltjungelen tatt noe lett på oppgaven. Ihvertfall slo gutta fra skauen godt i fra seg, og gikk fra spill til spill med gode sifre. Den uheldige engerdøl var i flytsonen og fektet aggressive innmeldinger foran seg som machete gjennom jungelen og dasket vekk motpartens forsøk på beter og hjemgang som håndflate mot hissige mosquitos. Når slaget så endelig var over kunne den uheldige engerdøl endelig løfte sine armer over hodet og slippe jubelen løs. David mot Goliat, Jørgen Hattemaker mot Kong Salomo, Norge mot Brasil. Selv Lillelien kunne ikke orkestrert dette bedre.
De kommende dagene tok han i mot gratulasjoner fra både her og der. Hele bridge-Norge virket til å være i bevegelse. Hvem var disse karene fra tjukkeste skogen som kunne hamle opp med kremen av norsk bridge-elite? Det var en herlig rus å være den uheldige engerdøl, og han svevde som på en sky. Skryt og berømmelse var vel noe som gikk noe lettere til hodet på vår venn enn til folk ellers, det kunne vel ikke nektes for.
Brått tok rusen slutt. En av landets mest leste bridge-spaltister hadde også fått nyheten for øret. Og den uheldige engerdøl kunne ikke tro sine egne øyne da han omhyggelig leste om og om igjen bridgespaltistens lite virkelighetsnære referering av den store dåden. "Den uheldige engerdøl var endelig heldig!" var overskriften. "HELDIG!????"
Ånei. Dette var ikke et spørsmål om flaks eller ikke. Det var mer om å gjøre å forvandle uflaks til lykksalighet gjennom bentøft arbeid. Hva hadde vel ikke første spillet vist:
Vår venn i nord åpnet 1NT med sin flate 15-poenger, og tre sekunder etter kunne han se at makker hadde kvittert ut 6NT på veien! 6NT! Var det en spøk? Brukte de ikke kvantitative sprang, skulle han ha løftet til 7NT med en god 17-poenger? Nei, å spille med slike makkere som helt avsindig kastet om seg med slemkontrakter, det krevde sin mann. Naturligvis passet han ned til hjemgang med 12 stikk.
Ved det andre bordet besinnet den dyktige syd seg med 4NT, som naturlig nok ble passet ut. Sant nok ble det en god score på den uheldige engerdøl, men dette handlet da ikke om flaks. Kun ren dyktighet hadde holdt ham unna 7'eren.
Senere i matchen havnet vår venn med disse kortene:
Den uheldige engerdølen hadde ikke tenkt å la seg pille på nesen av stadsmennene og åpnet frekt sin syltynne 7-kortsfarge med 3 hj. Han hadde jo sidefarge, dessuten hadde han forlengst skjønt at mesterne ØV ikke ville la ham kjøpe kontrakter billig på 3-trinnet. Ø plukket frem 3 sp fra bunken, makker løftet til 4 hj, V 4 sp - og etter to passer gikk makkeren enda en ekstra runde opp til 5-trinnet. "Stamp i sonen på 5-trinnet!" Den uheldige engerdøl kunne knapt besinne seg, men pustet lettet ut når bordet kom ned:
Kun dyktighet kunne bringe den uheldige engerdøl til slike scorer. Her måtte han kvittere ut 200 for en doblet bet i sonen når 7 sp ØV var en ren venstrehånds-øvelse. Og selv med slik dyktighet måtte han tåle å høre at makkerne i det andre rommet kun hadde fått med seg 510 i sin protokoll. Det var som det alltid var; han var og ble den uheldige engerdøl. Men heldigvis var han dyktig i tillegg. Dyktig OG uheldig. Men HELDIG? Ånei, aldri.
