Unntak fra motspillsregler

I dag skal jeg først gå gjennom litt teori som er ment for de mer ferske spillene, men noen litt mer erfarne kan godt repetere dette også.

Dere som er veldig erfarne og føler «dette kan jeg» kan godt hoppe over denne delen hvis dere vil, men kanskje likevel se på spillet som kommer nederst i artikkelen som har en sluttposisjon som er spesiell.

Når man lærer seg bridge får man tidlig presentert et par hovedregler for motspill;

«lavt i andre hånd»

og

«honnør på honnør».

Med det menes at spilles et lite kort foran deg, og du er nestemann til å følge til det stikket skal du som hovedregel legge et lite kort selv («lavt i andre hånd»). Våre felles ressurser blir ivaretatt av makker som jo er sistemann som skal følge til det stikket. Du behøver ikke (bør ikke) legge på et honnørkort for å presse ut et større kort (det vil ofte kost stikk for motspillerne), våre felles ressurser fungerer best om du legger lavt. Men om det spilles et stort kort foran deg skal du som hovedregel dekke om du har et høyere kort.

Det er unntak fra disse reglene, men for de fleste er det best å være nokså konsekvent og følge dem. Noen ganger kan du se på dine egne kort at å dekke vil forfremme dine egne mellomkort, andre ganger har du ikke noen mellomkort som vil bli forfremmet, men du bør dekke (honnør på honnør) likevel fordi makker kanskje har noen mellomkort som vil bli forfremmet. Og har spilefører (den skjult hånden) helt tett farge er honnøren din blåst uansett!

Et klart unntak er når du med sikkerhet ser at det ikke kan hjelpe å dekke en honnør med din honnør. Det er når du ser spillefører har potte tett farge (for eksempel han spiller en knekt fra hånden, du har kongen, og bordet har A-Q-10-9.

Det kan også være farlig å dekke om du har veldig mange kort i fargen da makker kanskje har singel honnør! Men som sagt, som hovedregel: følg de to motspills-reglene ganske konsekvent. Det vil gi deg og makker flere motspillstikk i det lange løp.

Et eksempel:


La oss si syd (spillefører) sender i vei ruter knekt. Her bør du dekke. Du har ingen mellomkort selv som vil bli forfremmet, men kanskje makkeren din har det. Det kan til og med se så bra ut for Ø/V:


Hvis knekten spilles og du legger lavt får knekten seile til østs dame. Senere kan spillefører spille ruter til finesse med tieren som gir stikk. Se hva som skjer om du dekker knekten:


Det gikk altså ruter knekt, konge og esset fra nord. Nå ser du at spillefører ikke kan få mer enn det ene stikket.

Hva skjer om spillefører i stedet starter med fireren fra hånden?

Hvis syd starter med fireren må ikke vest legge kongen. Gjør han det stikkes med esset, og liten mot knekten sikrer spillefører ett stikk for tieren senere. Hvis fireren blir spilt må vest følge den andre hovedregelen, "lavt i andre hånd". Da går det ruter 4, ruter 2, antagelig ruter 10 og damen. Når så senere syd spiller den gjenværende single knekten dekker vest i henhold til hovedregelen "honnør på honnør", og nord må bruke esset. Etter det har nord 8-6 i ruter, men makker har full kontroll på det med sin gjenværende 9-7.

I artikler og lærebøker kan du finne haugevis av eksempler som kan være verd å studere for å lære mer om hvordan stikk blir produsert for mellomkort. Men når du spiller vil det i de fleste spill fungere bra om du rett og slett følger de to hovedreglene.

Her om dagen spilte jeg i en lokal turnering sammen med en helt fersk bridgespiller som er veldig interessert i å lære. Da skjedde det mye rart både i våre spill og motspill, og siden turneringen hadde et nokså lavt nivå var det også mange stikk som ble forært i begge retninger.

Her er ett av spillene hvor en motspiller som var for mye regelrytter gjorde en feil som kostet ett stikk først, og da det oppstod en klassisk sluttspill-situasjon etterpå ble det til slutt to stikk for mye i kontrakten:



Øst var i 3 hjerter og syd som hadde meldt ruter spilte ut ruter ess fulgt av ruter dame som ble stukket med kongen. Den tredje ruteren ble stjålet (her er det vest som er hovedhånden selv om øst er spillefører, og ruterstjelingen på den korte trumfhånden gir ett ekstra stikk). Ruterstjelingen ble tatt med esset, og vest kastet en liten spar. Så tre runder trumf (nord hadde tre trumf).

Kontrakten avhenger av en sparhonnør foran, og spar knekt ble spilt. Da ble det et heidundrende stikk: spar knekt, dame, ess og konge! En kan godt le av dette, men slikt skjer stadig vekk.

Slik så hele spillet ut:


Som du ser har Ø/V allerede et godt spill idet de fikk være i fred i 3 hjerter, for N/S kan vinne ti stikk med en av minorfargene som trumf, og Ø/V kan i teorien ikke vinne mer enn ni stikk i hjerterkontrakt. Men et dårlig spill for N/S ble altså enda dårligere etter den kostbare feilen det var å følge regelen honnør på honnør (nord burde selvsagt ikke dekket her, det kan ikke forfremme noe for egen side – snarere tvert imot!). Det førte til at det ble null spartapere for spillefører, og da var det allerede et kanonspill for Ø/V med ett overstikk i 3 hjerter.

Det er egentlig fire sparstikk nå, og det kan se ut som det blir elleve stikk hvis en kløver kan kastes på den fjerde sparen. Men se nøyere på sparkombinasjonen. Etter knekt, dame, ess og konge har spillefører plutselig de tre høyeste sparene, tieren og åtteren hos vest samt nieren på hånden, men uten noen annen overgang til øst er sparfargen blokkert.

Så da blir det «bare» ti stikk?

Nei, det oppstår noe så sjeldent som en «stepping-stone- squeeze» (Vadesteinskvis) i sluttposisjonen!

Det har altså gått to runder ruter, ruterstjeling hos øst, tre runder trumf etterfulgt av det spektakulære sparstikket. I andre sparrunde spar til tieren. Og da er altså sparen blokkert med åtteren singel, for hvis den stikkes over med nieren har nord stopper igjen. Men inne på vest sin hånd på spar 10 spilles de resterende trumfene. Før den siste ser det slik ut:


På hjerter 9 er nord i trøbbel. Hvis han kaster en spar kan spillefører kaste en kløver fra hånden, stikke over spar 8 med nieren og få dete ellevte stikket for spar 6. Så nord må kaste en kløver.

Da kan spillefører ta for spar 8 uten å stikke over, og så spilles kløver. Nord vinner med det da single esset og må hjelpe spillefører så han får vadet seg over til det siste sparstikket – elleve stikk! (Spillefører kan idet nord på hjerter 9 kaster en kløver og ender med singel ess også kaste spar 6 og spille kløver for deretter å få stikk for spar 9 og kløver knekt!)

Artig sluttposisjon, men spillet var jo allerede ødelagt for N/S. Sånn kan det går når motspills-regler man her lært seg følges for slavisk og det ikke brukes logikk i motspill.

Jeg vil følge opp her i bloggen i den nærmeste tiden med mer om motspill, og da særlig logikken som må til for å spille godt imot. Signaler kan være bra, men min klare oppfatning er at signaler er overvurdert av mange.

Her i New Zealand og i Australia er det veldig mange av de middels gode (eller dårligere enn det) som bruker svært avanserte motspills-signaler. Det kan virke som mange tror avanserte signaler vil spille motspillene for dem. Slik er det ikke! Det paradoksale er at de fleste av de beste spillerne har mye enklere motspillsavtaler!

Det er sunn logikk som fungerer best. Et enkelt signalsystem vil for de fleste være det beste, og det å lære seg riktig tenkemåte i motspill vil gi massevis av poeng i det lange løp!